Norskt forskningsprojekt om GPS-larm vid demenssjukdom 2011-2012

Projektrapport från det norska projektet Trygge spor som drevs av forskningsinstitutet SINTEF 2011-2012.

Sammanfattning
Demens er den lidelsen som fører til flest år med alvorlig funksjonstap på slutten av livet og krever store ressurser av den kommunale omsorgstjenesten. Det er anslagsvis 70 000 personer med demensdiagnose i Norge, og mange av dem har ønske og behov for å være fysisk aktive og oppleve en meningsfull hverdag. Personer med demens kan gå seg bort i sitt eget
nabolag, uten å vite hvor de er, hvordan de kom dit, eller hvordan de skal finne veien tilbake til sitt eget hjem, og dette kan føre til alvorlige hendelser og leteaksjoner. Dersom dører må låses kan dette begrense fysisk aktivitet og redusere livskvalitet. Både personen med demens og pårørende blir fortvilte. Dette er utgangspunktet for prosjektet.

Trygge spor er et offentlig innovasjonsprosjekt finansiert av Oslofjordfondet. Prosjektet har vært organisert gjennom en forstudie i 2011 og en hovedstudie i 2012. Fem kommuner har samarbeidet om å utvikle kunnskap vedrørende bruken av GPS, for å bidra til at personer med demens opplever en tryggere og mer aktiv hverdag. Videre vil en skape større forståelse for pårørendes situasjon og vurdere hvilke nytte ansatte i kommunale pleie- og omsorgstjenester mener bruken av GPS gir. Gjennom praksisnær forskning er det forsøkt å gi svar på hvordan en GPS-løsning med støttesystemer kan utvikles for å møte behovene til målgruppene. Å vurdere om teknologien har effekt og nytte for personer med demens, deres pårørende og ansatte i pleie- og omsorgstjenesten, har vært prosjektets overordnede mål. Prosjektet har videre studert organisering av tjenesten og hvordan GPSløsninger kan forbedres.

Konklusjonene fra prosjektet baserer seg på erfaringer fra 55 brukere, deres pårørende og ansatte i kommunale pleie- og omsorgstjenester. Resultatene viser at bruk av lokaliseringsteknologi bidrar til økt trygghet, frihet, selvstendighet og
livskvalitet for personer med demens og deres pårørende. Dette gjelder for både hjemmeboende og personer som bor på institusjon eller annen form for bofellesskap. Resultatene viser at bruken av varslings- og lokaliseringsteknologi ofte er det minst inngripende tiltaket som gir personen økt frihet, mobilitet og selvstendighet, og at tiltaket oppleves som fravær av tvang. Videre peker prosjektet på utfordringene knyttet til mottak og håndtering av alarmer og varsler, og foreslår at
en modell med sentralisert alarmmottak og lokal oppfølging utredes videre som en mulig løsning.

Prosjektet har også utviklet en prototype av en GPS-applikasjon for personer med demens. Lokaliseringsteknologi må vurderes opp mot hvilke andre tiltak som kan benyttes for å forhindre at personer går seg bort. Sannsynligvis er slik teknologi mindre inngripende enn låsing av dører og medisinering. Etiske vurderinger, kartlegging av individuelle behov, faglig kompetanse og tilrettelegging av teknologi og tjenester er viktige forutsetninger for forsvarlig og vellykket bruk av
varslings- og lokaliseringsteknologi. Det er viktig med en klar ansvarsplassering og individuelle vurderinger for å følge opp og eventuelt lokalisere bruker. Det bør innhentes informasjon fra brukers nærmeste pårørende om hva bruker sannsynligvis ønsker i de tilfeller der bruker ikke er i stand til å uttrykke dette selv. Man skal være seg bevisst at både teknologi og organisering har begrensninger. Håndteres ikke teknologien riktig, blir GPS løsningen en falsk trygghet.